
G7 samler seg mot kinesisk mineralmonopol
På toppmøtet i Evian har G7-landenes ledere vedtatt en felles erklæring der de forplikter seg til å koordinere innsatsen for å diversifisere forsyningskjedene for kritiske mineraler. Målet er klart: redusere avhengigheten av Kina, som ifølge tilgjengelige industridata behandler omtrent 80 prosent av verdens kritiske mineraler og rundt 90 prosent av alle sjeldne jordarter, ifølge OilPrice.com.
Erklæringen dekker mineraler og metaller som er uunnværlige for tre strategisk viktige sektorer: forsvarsindustrien, bilindustrien og produksjonen av ren energi. G7-landene har dessuten signalisert at de vil trekke inn partnerland utenfor gruppen i arbeidet med å bygge opp ny foredlings- og industrikapasitet.

Et enormt investeringsbehov
Bakgrunnen for initiativet er et raskt voksende etterspørselspress. Elektrifisering av transportsektoren og utbygging av ren energi krever langt mer av disse råvarene enn tidligere industrier. Et elbil-batteri er for eksempel avhengig av opp mot seks ganger så mange mineraler som en tradisjonell forbrenningsmotor.
Tallene, som stammer fra bransjeforskning gjengitt av OilPrice.com, understreker at det ikke bare dreier seg om geopolitisk symbolpolitikk. Manglende utbygging av alternative forsyningskjeder vil ifølge estimatene kunne utløse reelle forsyningskriser i batterisektoren allerede i løpet av dette tiåret.

Hva G7-erklæringen faktisk inneholder
Erklæringen fra Evian-toppmøtet er konkret på ett punkt: G7-landene vil koordinere innsatsen seg imellom og med partnerland for å etablere den nødvendige prosesserings- og industrikapasiteten som kreves for diversifisering. Det betyr i praksis investeringer i gruveinfrastruktur, foredlingsanlegg og logistikk utenfor Kina.
Det er likevel grunn til å være kritisk til tempoet og omfanget. Lignende løfter har blitt gitt av vestlige land tidligere uten at de har ført til varige strukturendringer i markedet. Kinas forsprang er bygget opp over flere tiår, og å replisere den kapasiteten krever tid, regulatorisk vilje og langsiktig finansiering — faktorer som historisk sett har vist seg vanskelige å holde stabile i demokratier med valgperioder på fire til fem år.
Partnerland og nye forsyningskjeder
Blant de landene G7 ønsker å styrke samarbeidet med, pekes det blant annet på råvarerike nasjoner i Latin-Amerika og Afrika. Argentina er et eksempel på et land som allerede har tredoblet sin mineraleksport siden 2010. Slike nasjoner kan potensielt fylle noe av gapet dersom de rette investeringene og handelsavtalene faller på plass.
Også teknologiske løsninger for sporbarhet i forsyningskjeden er på dagsordenen. Brendon Grunewald ved Critical Minerals Institute har trukket frem økte krav til ESG-dokumentasjon og sporbarhet som en av de fem største utfordringene i sektoren. Initiativ basert på blant annet blokkjedeteknologi er allerede i bruk av aktører som IBM og MineHub for å spore opprinnelsen til kobolt og tantal.
Norsk relevans
For Norge er mineralspørsmålet ikke abstrakt. Landet har kjente forekomster av blant annet sjeldne jordarter og er i en posisjon til å kunne bidra inn i nettopp den typen alternativ vestlig forsyningskjede som G7 nå etterlyser. Norges Bank og norske industripolitiske aktører følger utviklingen tett, særlig i lys av koblingen mellom mineraltilgang og den energiomstillingen som påvirker etterspørselen etter norsk olje og gass på lengre sikt.
Usikkerhet og veien videre
G7-erklæringen er foreløpig en politisk intensjonserklæring, ikke en bindende traktat. Markedet priser inn vedvarende geopolitisk spenning i råvaresegmentet, og med et risk-off-regime og Fear & Greed-indeks på 23 av 100 er stemningen i markedet generelt forsiktig. Råvareanalytikere vil følge nøye med på om erklæringen følges av konkrete investeringsbeslutninger i de kommende månedene.
Saken er skrevet med store språkmodeller under redaksjonelt tilsyn av Aprex. Innholdet er kildemerket og kan etterprøves. Les vår metode →